Det nærmer seg mitt første maratonløp

Det har blitt en del løping de siste årene, og jeg har brukt mye tid på å lære meg å løpe på en måte som er bra for meg. Jeg er blitt veldig glad i å løpe, og for noen år siden, vær løping nesten umulig på grunn av fysisk skade i ankel, og mental sperre på at jeg kunne få det til. Etterhvert som jeg mestrer å løpe kilometer etter kilometer, kjente jeg på en ny og fantastisk glad dypt inne i meg, og et håp om å være noe annet enn en som veide for mange kilo og ikke dugde noe særlig fysisk. 

Som nevnt er det blitt en del løpeturer, og jeg har fått bedre kondisjon, og blitt raskrere enn mitt utgangspunkt. Jeg er ingen sprinter, og du finner ikke navnet mitt i toppen på resultatlistene i løpene jeg deltar i. Men jeg er med på det som jeg synes er gøy og viktig for meg. Om en måneds tid skal jeg løpe halvmaraton på KnarvikMila, og det grue-gleder jeg meg til. jeg har allti den del nervøsitet og jobbe med når slike løp nærmer seg.

Men dette løpet er på ingen måte det som trykker mest på nervene nå. Ofr i oktober skal jeg være med i mitt første maratonløp. 

Mitt mål for dette løpet, er å fullføre og treningen underveis er mest mulig skadeforebyggende. Jeg har tendenser til å overdrive og ignorere smerter og signaler fra kroppen, så jeg lærer å lytte til dette nå, og jeg blir mer kjent ved sider med meg selv jeg ikek liker så godt. På de lange løpetureren mine, som går over flere timer og gjerne opp mot 30 kilometer, kjenner jeg at psyken tar meg ut mer enn fysisk styrke, go dette mentale trenger jeg å jobbe meg igjennom, både nå og når løpet i oktober er igang

Jeg øver å å mestre meg selv, kilometer for kilometer, og fokuset jeg hadde tidlere på at kroppen min var for tung og udugelig, svinner bort når jeg får oppleve hva jeg faktisk er i stand til. jeg tror på at dette er en del av veien ut av mitt liv som rus/sukkermisbruker.